Visualisering koreografi: 2D, 3D og publikums blikk

I scenografi er grunnplanet (ground plan) en målestokktegning sett ovenfra, et fugleperspektiv (bird’s-eye view) som viser plassering og mål for alle sceneelementene samt utøvernes innganger, utganger og baner. Det er den ideelle visningen for å planlegge rommet: hvem står hvor, hvem flytter seg hvorhen, og langs hvilken bane.

Opprisset er derimot en målestokktegning av scenen sett fra publikum, altså visningen forfra. Et bakre oppriss viser baksiden av kulissene, mens en visning fra siden kalles et snitt. Disse visningene kalles oppriss fordi de er reist opp fra grunnplanet.

De to utfyller hverandre: grunnplanet planlegger rommet, opprisset viser hva tilskueren ser. Danseforestillinger har særlig nytte av opprisset, fordi det viser bevegelsen i hele kroppen og de romlige mønstrene som visningen ovenfra alene ikke får frem.

Siktlinjer (sightlines) er det publikum kan se av en forestilling fra plassen sin, uten hindringer og uten anstrengelse. Man skiller mellom vannrette siktlinjer – utsikten mot scenen og sonene til venstre og høyre, hindret for eksempel av hodene til andre tilskuere – og loddrette siktlinjer – knyttet til seter i amfi eller på forhøyning, og hindret av tepper eller lyskastere som henger for lavt.

Valget av sceneform påvirker siktlinjene direkte. En rund scene («round staging») skaper problemer hvis utøverne for det meste vender mot én retning: halve publikum ser da bare ryggen deres. Utformingen må derfor ta utgangspunkt i hvordan publikum vil se forestillingen, ikke bare i bevegelsens indre logikk.

I en gruppeforestilling er siktlinjene bokstavelig talt bygget inn i koreografien: gode siktlinjer sørger for at hver tilskuer kan se fremføringen. Podier eller trinn («risers») løfter utøverne for å bedre synligheten og skape en dynamisk visuell effekt – den vanligste løsningen for sceniske kor. De nøyaktige høydene og vinklene avhenger likevel av sammenhengen: for presise mål bør du støtte deg på en inspisient eller på lokale regler for publikumslokaler.

For å snakke om rommet uten tvetydighet har teateret faste «himmelretninger» på scenen. Forkanten er scenekanten mot publikum («man går ned mot forkanten»), og bakkanten er bakerst («man går opp mot bakkanten»). Høyre og venstre side må alltid knyttes til et ståsted: fransk teater kaller høyre side sett fra tilskueren côté cour og venstre side côté jardin, mens engelsk stage right og stage left regnes fra utøveren som står vendt mot publikum. Slike begreper finnes nettopp fordi «venstre» og «høyre» byttes om mellom scenen og salen: å angi ståstedet hver gang hindrer feil. Selve scenen er til slutt rommet der utøverne beveger seg, i motsetning til salen der publikum sitter.

Ikke alle plasser gir samme opplevelse. «Prinsens øye» (l’œil du prince) betegner synsvinkelen der kulissenes perspektiv ses uten forvrengning; sett fra salen mot scenen er det også stedet der forestillingen ses best. Begrepet kommer fra den italienske kulissescenen, tenkt som en «illusjonsboks» bygget på perspektiv og trompe-l’œil – en scenografi som forutsetter et privilegert ståsted rett forfra, og som forklarer hvorfor visningen forfra historisk har styrt komposisjonen.

Pass på å ikke blande to betydninger av ordet «perspektiv»: det optiske og illusjonistiske perspektivet på den italienske scenen på den ene siden, og den enkle «visningen forfra», publikums ståsted, i koreografiverktøy på den andre. Teoretisk ser hver tilskuer i virkeligheten en annen forestilling: du opplever ikke den samme forestillingen på første rad som på tredje balkong. Som Patrice Pavis minner om med et sitat fra Marie-José Mondzain: «å se sammen er ikke å dele et syn, for ingen vil noen gang se det den andre ser». Derav den konkrete nytten av å teste flere ståsteder i stedet for ett.

Å forhåndsvise en koreografi gjør at du oppdager problemene tidlig. Et program for formasjoner lar deg sjekke om formasjonene leses rent, i stedet for å oppdage problemene midt i øvingen. Det erstatter flyktige skisser på tavla og meldingstråder fulle av avstandsrettelser med én visuell kilde – og planleggingen skjer mens konseptet ennå er fleksibelt, før du bruker dansernes tid.

Konkret kombinerer disse verktøyene en visning ovenfra (top view) og en 3D-visning for å forhåndsvise «stage picture» – helhetsbildet utøverne danner i et gitt øyeblikk – fra flere vinkler. Du kan legge koreografien på tellingene (counts) i musikken, fastsette innganger, utganger og sceneskift, og analysere avstandene før øvingen. En formasjon er her den koordinerte romlige ordningen av dansere som beveger seg sammen langs forhåndsbestemte baner, med bestemte posisjoner og retninger.

Akademisk forskning peker i samme retning: tilnærmingen ChoreoVis foreslår en visualisering ovenfra med sporing av banene, analyse av hvordan gulvet brukes og sammenligning mellom planlagt koreografi og faktiske bevegelser, for å sjekke avstand, linjer og hvor jevne overgangene er. Stancz passer inn i denne logikken som et nettbasert verktøy for å plassere og visualisere formasjoner i 2D, i 3D og i Publikumsvisning, slik at du kan holde grunnplanet opp mot det salen faktisk vil se.