Formasjoner i dans: slik lager du dem steg for steg

Når en gruppe danser sammen, er de klassiske formasjonene geometriske figurer: sirkel, kvadrat, rombe, trekant, linje, stjerne, kors og diagonal. De hører til det komposisjonslæren kaller «romlige relasjoner», sammen med grupperinger (solo, duo, trio, hele gruppen) og bruken av rommet (danserne tett eller spredt, i midten eller bakerst, til høyre eller venstre). Å velge en formasjon er altså å bestemme gruppens form, størrelsen på undergruppene og hvilken del av scenen som brukes, på én gang.

Diagonalen fortjener spesiell oppmerksomhet: den gir en følelse av dybde og bevegelse, skaper linjer som er mer interessante å se på, og reduserer risikoen for at danserne skjuler hverandre. En svært dynamisk variant er den lett skrå diagonallinjen, ofte sett i jazz- og hiphop-rutiner for å la publikums blikk vandre over scenen. X-formasjonen plasserer dansere i hver spiss og i midten for å understreke et klimaks eller et høydepunkt. V-en (eller pyramiden) trekker blikket mot danseren i spissen, ofte solisten fremst i midten.

Vær nøye med ordene: mange formasjonsnavn (Flat W, Clustered Diamond, Starburst, Mini Hills ...) kommer fra blogger skrevet av dansestudioer og er ingen offisiell nomenklatur. Hold deg til de universelle figurene – linje, kolonne, diagonal, sirkel, blokk eller kvadrat, V, rombe, forskjøvne rekker – og behandle fantasinavnene som enkle varianter. «Sjakkbrettet» som noen ganger nevnes for denne typen plassering, er i virkeligheten linjen med forskjøvne rekker (staggered): du forskyver rekkene slik at ingen blir stående skjult bak en annen danser, og alle forblir synlige for publikum.

Når formasjonene er valgt, er det komposisjonsgrepene som gir dem liv. Unison – alle danserne gjør nøyaktig det samme samtidig – gir uttrykket kraft. Kanon tar opp den samme sekvensen uten felles start: hver danser eller gruppe kommer inn med en jevn forskyvning (for eksempel for hvert 2., 3. eller 4. slag), noe som skaper et holdepunkt og samtidig bevarer det individuelle. Kaskaden, som må skilles fra kanon, lar danserne følge etter hverandre med vekslende inn- og utganger: den gir bevegelse og liv til bruken av rommet.

Andre grep beriker overgangene. Slipp og ta igjen: en danser eller en undergruppe forlater unisonen og «tar igjen» sekvensen der den er kommet, før de går tilbake i unison – og nettopp det forsterker unisoneffekten. Polyfoni lar hver danser komme inn, gjenta frasen sin så mange ganger danseren vil og gå ut, med én enkel regel: scenen må aldri være tom. Akkumulering kan gjelde bevegelsene (A, så AB, så ABC ...) eller danserne, som legges til gradvis, slik at du slipper å ha hele gruppen på scenen hele tiden.

For å strukturere et helt verk finnes det flere utviklingsmåter: scenario eller fortelling (et lineært forløp med begynnelse, utvikling og slutt, som i klassisk ballett), spørsmål/svar (et bevegelsesutsagn som kaller på et annet), refreng/vers (en sekvens som kommer tilbake som i en sang), variasjon over ett tema, eller tilfeldighet på Merce Cunninghams vis. Tenk også på relasjonene mellom danserne: kontrast (høy/lav, stor/liten, stille/i bevegelse) «gir farge», og symmetri – en bevegelse til venstre gjentatt til høyre – gir et inntrykk av balanse og stabilitet.

Å plassere formasjoner forutsetter et felles språk for å beskrive scenen, lånt fra teateret. Sett fra tilskueren i salen er høyre side det franskmennene kaller côté cour, og venstre side côté jardin. De franske ordene stammer fra Tuileriespalasset på 1600-tallet; under revolusjonen ble de kongelige henvisningene (kongens side, dronningens side) byttet ut med «jardin» og «cour». Begrepene beskriver hvor du befinner deg, men de er ikke formasjoner: ikke bland sammen terminologien for rommet og gruppens form.

Dybden har også navn: forkanten er den delen av scenen som er nærmest publikum, bakkanten er bakerst. Man «går ned» mot forkanten og «går opp» mot bakkanten. Verbene har en konkret opprinnelse: i teatre bygget i italiensk stil skrånet scenen ned mot publikum for å gi dybde og bedre sikt – derfor «går man opp» mot bakkanten og «ned» mot forkanten.

Denne romgrammatikken kan overføres direkte til dans når du tenker plassering og forflytninger. God iscenesettelse (staging) skal utfylle verket og musikken uten å konkurrere med dem: den trekker publikum inn, leker med blikkfanget og løfter frem koreografien. Den sikreste metoden er å definere intensjonen eller følelsen du er ute etter først, og deretter utforme plasseringen i tjeneste for den visjonen – ikke omvendt.

Før du øver, tegn. Susan Jones, ballettmester ved American Ballet Theatre, anbefaler å tegne hver formasjon sett ovenfra med X-er og O-er, som et blocking-diagram i amerikansk fotball. For å se banene og avstandene bruker noen koreografer små gjenstander – mynter, sjakkbrikker, farget modelleire – til å kartlegge veiene og overgangene, med fargekoder for å se virkningen av en posisjon som holdes, eller av en formasjon.

På scenen merker du gulvet: nummerer langs forkanten og bakkanten (bredden) og teip vannrette fargelinjer for dybden, slik at hver danser vet hvor plassen er. For å finne køene bruker du Rockettes-teknikken: gå gjennom hele rutinen, fra formasjon til formasjon, uten å danse trinnene. Gjennomgangen avslører trafikk- eller timingproblemer; må noen dansere skynde seg, justerer du timingen eller legger til bindetrinn. Det finnes ingen universell avstand: du tilpasser til scenens mål og sjekker ved å gå gjennom.

Når du endrer en formasjon, ha de gode vanene i bakhodet: varier nivåene (stående, på kne, i hopp), lag naturlige overganger, løft frem solistene gjennom plasseringen, balanser symmetri og asymmetri, og bruk hele scenen så gruppen ikke klumper seg sammen. Nettbaserte verktøy som Stancz lar deg sette opp og se plasseringene i 2D, i 3D og i Publikumsvisning, slik at du forutser hva publikum faktisk vil se før den første øvingen på scenen.