Overganger i dans: veier og timing mellom formasjoner

En overgang i koreografisk forstand er bevegelsen som binder en frase eller en sekvens til den neste: den fungerer som en bro som sikrer en sammenhengende flyt mellom delene av koreografien, og påvirker direkte det visuelle uttrykket og fortellingens sammenheng. Man skiller mellom flere typer: bevegelsesoverganger (endring i kvalitet, retning eller nivå), romlige overganger (endring av plassering eller formasjon på scenen) og tidsmessige overganger (endring i timing eller rytme). Når danserne flytter seg fra én formasjon til en annen, er det nettopp en romlig overgang.

Formasjonsovergangen skaper en følelse av flyt og kontinuitet som hjelper til med å formidle dansens historie eller tema. Det er her nivåforskjellen mellom koreografer viser seg: en nybegynner tenker formasjonene som stillbilder, en erfaren koreograf tenker veiene som binder dem sammen. Når veiene er dårlig gjennomtenkt, ser man det med en gang: dansere som kommer i veien for hverandre, nøling mellom to figurer, publikum som mister tråden.

Utfordringen gjelder ikke bare én stil. I formasjonsdans (selskapsdans for lag, med 6 til 8 par, altså 12 til 16 dansere) vurderer dommerne blant annet fordelingen av danserne på gulvet, hvor lesbare figurene er og overgangene mellom figurene. Overgangene er med andre ord et eget bedømmelseskriterium, ikke bare en mellomting.

En bane (pathway) er sporet en danser følger under forflytningen: retning, nivåer, bevegelsenes størrelse, mønstre og den romlige tegningen av veien fra ett punkt til et annet. Å kartlegge hver dansers vei mellom formasjonene FØR økten i studio sparer mye tid på øving: du planlegger på forhånd de mest effektive banene uten kollisjoner, og overgangene blir flytende i stedet for improvisert på scenen.

For å planlegge blockingen uten papir finnes det enkle metoder: flytte gjenstander (mynter, sjakkbrikker, modelleire) eller bruke apper med prikker som Playbook, som hjelper deg å se banene danserne kan ta for å bytte formasjon. Et nettbasert verktøy som Stancz lar deg plassere og visualisere formasjonene i 2D, i 3D og i Publikumsvisning, slik at du forutser kryssinger før den første øvingen. Merk at det i litteraturen som er gjennomgått, ikke finnes noen universell typologi for «banetyper» (rett, buet, diagonal) spesielt for dans: kategoriene utledes av begrepene pathways og former, og er beskrivende snarere enn normative.

Scenens ordforråd hjelper deg å notere banene uten tvetydighet. I det franske systemet er côté cour høyre side av scenen sett fra salen og côté jardin venstre side (fransk huskeregel «J-C»: jardin til venstre, cour til høyre, alltid sett fra tilskueren); face er foran, nærmest publikum; lointain er bakerst på scenen. I det engelske systemet betyr upstage mot bakkanten og downstage mot publikum (en arv fra skrå scener der bakkanten lå høyere), mens stage left og stage right er utøverens venstre og høyre når utøveren står vendt mot publikum. Vær obs: de to systemene har ikke samme ståsted – stage left tilsvarer côté cour, stage right côté jardin. Si alltid hvilket ståsted du bruker, så unngår du misforståelser. En «cross» betyr for øvrig å flytte seg fra ett punkt på scenen til et annet, for eksempel å krysse diagonalt fra bakkanten på utøverens høyre side (upstage right) til forkanten på utøverens venstre side (downstage left).

Den grunnleggende telleenheten i dans er åtteren: en takt i 4/4 kalles ofte en «åttertakt», og på gruppetimer (selskapsdans, latin, urbane stiler) teller man vanligvis i åttere. Tempoet måles i slag per minutt (BPM), der hvert slag er én telling – en låt på 60 BPM gir ett slag i sekundet. For å treffe identifiserer du slutten på frasene og delene av musikken, slik at du ser hvor de musikalske frasene skifter.

Den faktiske strukturen i en frase er ikke alltid full: i salsa teller man for eksempel ofte i åttere (eller 2 × 4 slag). Når du kjenner frasens struktur og eventuelle tyngdepunkter, kan du legge en formasjonsforflytning på de slagene som er ledige, i stedet for å kjempe mot musikken.

For å rydde opp i en rutine (cleane) er den velprøvde metoden å bryte den ned fra begynnelsen, åtter for åtter, sørge for at alle gjør nøyaktig det samme, og ikke gå videre før en del sitter perfekt – selv om det betyr å bruke en hel øving på én åtter. Synkronisering er nøkkelen: man øver heller «full-out» (med full energi og ansiktsuttrykk) enn «marking» (bevegelsene markert med minst mulig innsats), legger til danserne gradvis på scenen for å bygge synkroniseringen, og filmer seg selv for å finne feil i synkronisering og formasjon. I konkurransecheerleading formaliseres dette til det ytterste i åtterark (8-count sheets): en rutine kan kartlegges på en miks på 45 × 8 slag for 2:30, delt i seksjoner, med overgangene talt som én åtter mellom seksjonene. Tallene hører likevel til et bestemt regulert rammeverk og er ingen norm for dans generelt.

Avstanden mellom danserne er avgjørende både for sikkerheten og for det visuelle inntrykket: står de for tett, hindres bevegelsene og kollisjoner blir sannsynlige; står de for spredt, virker scenen tom og koreografien mister slagkraft. To metoder for avstand finnes side om side og utfyller hverandre avhengig av sammenhengen. Den første bruker faste holdepunkter – markeringer på gulvet, faste avstander til kulissene, teipbiter som startmerker – slik at alle finner plassen sin igjen på en pålitelig måte. Den andre, fra konkurransedans, anbefaler tvert imot at danserne bedømmer avstanden I FORHOLD TIL HVERANDRE, ikke etter merker i salen, og at man øver på det faktiske scenegulvet for å fastsette nøyaktig avstand i hver formasjon, først med tellinger og deretter med musikk. Ingen kilde oppgir en avstand i tall: avstanden tenkes i forhold til scenens størrelse.

Selve formen på formasjonene leses ulikt og styrer blikket: rette vannrette linjer gir et rent og samlet uttrykk, diagonaler skaper visuell flyt, og forskjøvne rekker (staggered) gjør hver danser synlig uten å virke stivt. Vanlige former er romber, kvadrater, diagonaler, sirkler og linjer. Når det gjelder iscenesettelsen, er det styrende prinsippet at blockingen skal utfylle musikken, ikke konkurrere med den: du vil flytte fokuset over scenen i stedet for å la det stivne i de forutsigbare sonene – ofte midten – og veksle mellom smalt fokus og hele scenen for å unngå kjedsomhet. Du kan også variere antallet dansere som utfører bevegelsen i forhold til dem som aksentuerer den, og bruke strategiske innganger og utganger for å skifte stemning.

Dette hierarkiet av oppmerksomhet er strukturert av rutenettet med scenens 9 soner, som du får ved å krysse upstage / center / downstage med left / center / right: sonen downstage center trekker blikket mest, upstage left minst, og posisjonene downstage er mer fremtredende enn posisjonene upstage. Til slutt finnes det i dans to grep som lar deg håndtere flere baner uten kø: unison, der alle danserne utfører den samme frasen nøyaktig samtidig, og kanon, der de utfører den etter tur, som en musikalsk kanon – nyttig for å spre forflytninger i tid. Et siste holdepunkt, som må overføres med forsiktighet: på et gulv der parene beveger seg rundt (sosial pardans), går flyten mot klokka (counter-clockwise) for å unngå kollisjoner; dette prinsippet for floorcraft gjelder trafikken på dansegulvet og kan ikke brukes direkte på formasjonsbytter på en scene.