Hip hop dans: crew, musikalitet og formasjoner

Musikalitet er måten danserne hører, tolker og danser musikken på: den setter tonen for bevegelsene og gir deg lydene du skal følge. Det grunnleggende strukturverktøyet for å omsette den er 8-count (telling i åttere), som deler en musikalsk frase i åtte slag og fungerer som ramme for å plassere bevegelsene. Etter hver åtter begynner en ny: frasene henger sammen som avsnitt som forteller en historie over musikken. Du finner starten på en åtter ved å kjenne igjen downbeaten, den sterkeste aksenten i takten.

Innenfor en åtter er noen slag aksentuert. Du kan for eksempel legge en skarp bevegelse (sharp) på 1 og 5, og så gå videre med en myk overgang på 3 og 7. Vil du gå mer i detalj, kan tellingen deles opp: med «and» («one and two and …») markerer du 16 slag, og med «e and» deler du opp i 32 slag i raske tempoer – nyttig for å treffe bevegelser som ligger svært tett.

Å aksentuere handler også om å velge hvilket lag i lydbildet du danser. Bassen (den dypeste lyden) kaller på jordede bevegelser nær gulvet, som stomps; skarptrommen (snare), en tørr og staccato lyd («ka!»), kaller på raske og skarpe bevegelser; hi-haten («tss tss») markerer underdelingene; synthene, elektriske lyder, kaller på «gooey» bevegelser, med motstand og bølger. Tommelfingerregelen: en rask og skarp bevegelse passer bedre til en snare, mens runde og flytende bevegelser passer til lengre basslinjer. Kroppen skal med andre ord forstå lyden og bevege seg som den.

Før formasjonene er det kvaliteten i utførelsen som får en koreografi til å holde. Grunnmuren er grooving: de naturlige hodenikkene og svaiene som danseren siden bygger ut til koreografi; det er «flowen» som binder sammen hvert trinn og hver aksent. Oppå dette kommer hitting (hit): å trekke sammen eller spenne musklene for å markere en kraftig lyd, med godt avmålt energi – verken for slapp eller «for full out» –, litt som en lydvisualisering som reagerer på musikken.

To begreper brukes til å variere materialet. Milking går ut på å strekke en bevegelse forbi det naturlige stoppunktet, ved å «trekke ut» overgangen (spille på banen og akselerasjonen). Teksturer er bevegelseskvalitetene som speiler stemningen i låten: staccato, flytende (flowy) eller rå (gruff). Du får dem ved å kombinere hits, milking og kontroll over hastigheten.

For å øve effektivt bruker man marking: å kjøre gjennom koreografien markert, med mindre energi – mer i hodet enn i kroppen – for å konsentrere seg om musikken, timingen og plasseringene. Det er verdifullt i gruppe, der synkroniseringen kommer først. En merknad om ordbruken: disse begrepene (hit, groove, milking, marking) kommer fra det engelskspråklige miljøet, og ikke alle har en fast fransk motsvarighet; i Frankrike brukes de oftest slik de er.

I gruppe er unison den første styrken: danserne utfører den samme bevegelsesfrasen samtidig, eventuelt med variasjoner i vendning, retning, gruppestørrelse eller område på scenen. For å bryte blokkeffekten er kanon dansens motstykke til en sang i kanon (round på engelsk): den samme frasen utføres av to eller flere dansere (eller grupper) med forskjøvne startpunkter, overlappende eller etter hverandre; den kan være streng eller løs (loose). Mirroring (speileffekt), der to eller flere dansere speiler bevegelsene sine symmetrisk, øker den visuelle appellen og understreker presisjon og enhet.

Ripple – også kalt kaskade eller wave – er en bølgeeffekt i rekkefølge: én danser starter bevegelsen, og hver neste danser utfører den rett etter i rask rekkefølge. Koreografen velger retningen (fra venstre mot høyre, forfra og bakover eller fra midten og utover) og legger den på beaten; ripple brukes også til å gå fra én formasjon til en annen og til å understreke et sterkt slag. Som motsats til bevegelsen er holds (fastfrosne posisjoner) øyeblikk der danserne fryser bevegelsen: plassert strategisk aksentuerer de beatene, skaper visuell kontrast og slagkraft, og fremhever musikaliteten.

Så gjenstår det å styre energien over tid. Pacing veksler mellom bevegelser med høy intensitet og roligere sekvenser; samspillet mellom danserne (battles, call-and-response, relasjoner) bygger den fortellende sammenhengen, og både blikket og ansiktsuttrykkene knytter utøverne til publikum. Merk deg: koreografert hip hop (kommersiell, i dansegruppe) bygger på skrevne og synkroniserte fraser, og må skilles fra freestyle, som bygger på improvisasjon – de to kan ikke byttes ut med hverandre.

En gruppekoreografi tjener på å variere formasjonene – linjer, sirkler, trekanter, diagonaler – for å skape dybde, symmetri og asymmetri. Symmetriske formasjoner gir et rent og balansert inntrykk, mens asymmetriske formasjoner skaper en interessant spenning; utnytter du alle hjørnene av scenen, blir opptredenen større og kraftigere. To former går ofte igjen: V-en, mye brukt for å fremheve en danser i midten (en leder foran, de andre spredt ut bak), og trekanten, som gir et tydelig fokuspunkt mot midten, ideell for en åpningspose eller et høydepunkt.

Å tenke scene er også å tenke soner. Midten er fokuspunktet for nøkkeløyeblikk og soloer; bakkanten (upstage) skaper dybde og brukes til overganger; forkanten (downstage), nærmest publikum, fremhever nærhet og ansiktsuttrykk. Når det gjelder sidene, regner man her fra danseren vendt mot publikum: côté cour er på danserens venstre side (stage left), côté jardin på danserens høyre (stage right) – sett fra salen ligger altså cour til høyre og jardin til venstre. Begrepene er arvet fra det franske hoffteateret, der salene vendte mot en hage på den ene siden (særlig Tuileries-hagen i Paris) og mot en gårdsplass på den andre. I tillegg kommer tre bevegelsesnivåer (lavt, middels, høyt) – stående, på kne, på huk eller i hopp – for å skape visuelle lag.

Det som skiller en gjennomarbeidet koreografi, er flytende og nesten usynlige overganger mellom bevegelser og formasjoner: du bruker bindetrinn og øver på overgangene til de virker naturlige. I hip hop-konkurranser forventes de dessuten å være «kreative og uforutsigbare». For å forberede dette plasseringsarbeidet lar et verktøy som Stancz deg plassere og visualisere formasjonene i 2D, i 3D og i Publikumsvisning før du går i øvingssalen.