Enkel koreografi: slik lager du den steg for steg

Alt starter med låten. Nettstedet for privattimer Superprof råder deg til å velge musikk som berører deg og gir deg lyst til å danse, ikke en låt du tar fordi den er populær; for en første koreografi anbefaler danseskolen Danc’Art i Lille et moderat tempo og en sang du kjenner godt. Før du beveger deg, hør på den flere ganger på repeat, uten å danse, for å finne de musikalske frasene, høydepunktene og pausene: det er steget mange nybegynnere hopper over, påpeker Danc’Art, selv om det gjør alt det andre lettere.

Tempoet måles i slag per minutt (BPM), enheten rytmisk musikk bruker, der klassiske partiturer skriver allegro eller andante. Wikipedia plasserer for eksempel rap mellom 80 og 100 BPM og house mellom 124 og 130. Regnestykket kommer til nytte senere: ved 120 BPM varer ett slag et halvt sekund og en åtter 4 sekunder; en låt på 3 minutter har da 360 slag, altså 45 åttere. Jo raskere tempoet er, desto mindre plass har hver bevegelse, og desto kortere må forflytningene være.

Klipp deretter låten til ønsket lengde i et lydredigeringsprogram. Klipp ved starten av en musikalsk frase, på en «1», aldri midt i en åtter, og velg en tydelig slutt på et sterkt slag fremfor en uttoning som dør ut mens gruppen holder sluttposen. Behold til slutt nøyaktig den filen du klippet, og gi den samme til alle: endres versjonen underveis, forskyves tellingene, og dansegruppen må lære holdepunktene sine på nytt.

I dans teller man musikken i blokker på åtte slag: «1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8», og så begynner man på nytt. Superprof minner om at man teller slik i latinamerikanske danser, selskapsdans og urbane stiler, bortsett fra noen danser som jive, og Danc’Art snakker om en struktur som brukes i nesten alle stiler. En åtter dekker to takter i 4/4, den takten som ifølge Wikipedia inneholder ett sterkt slag fulgt av tre svake. «1» er slaget der frasen starter på nytt, ofte markert av at en stemme eller et instrument kommer inn.

Mellomslagene telles «og»: «1 og 2 og 3 …». På nybegynnernivå råder Superprof deg til å legge hver bevegelse på et slag eller et mellomslag og knytte en telling til hver bevegelse, en metode som også brukes i gruppekoreografier for at alle skal være sammen. For å starte musikken eller en ny gjennomgang varsler tellingen «5, 6, 7, 8» at neste åtter begynner, og Danc’Art foreslår at du danser mens du teller høyt, så strukturen setter seg i hodet: alle starter på 1.

Noter tellingene fra starten. Det enkleste er en tabell: én linje per åtter, nummerert (første åtter, andre åtter …), med delen av musikken ved siden av (intro, vers, refreng) og bevegelsene med noen få ord. Arket «Comment construire une chorégraphie» («Slik bygger du en koreografi») fra den pedagogiske rådgiveren for kroppsøving i Rhône-departementet legger vekt på nettopp dette: å ta vare på det man har bygget fra én økt til den neste, med bilder, en notatbok eller notater. Uten slike spor blir koreografien funnet opp på nytt på hver øving.

De fleste sanger veksler mellom vers og refreng. Wikipedia beskriver rekkefølgen «vers 1, refreng, vers 2, refreng …», der hvert refreng som regel gjentar den samme teksten og den samme melodien. Rundt dette finner man ofte en intro, noen ganger en bro (et stikk) som bryter gjentakelsen før siste refreng, og en avslutning; Superprof råder deg til å analysere denne strukturen før du koreograferer. Merk av disse delene i tellingstabellen: hvor mange åttere til introen, til hvert vers, til refrenget. Det er skjelettet i koreografien din.

Legg deretter dansen over denne strukturen. Et refreng som kommer tilbake, kaller på den samme dansefrasen: publikum kjenner den igjen, og danserne lærer den én gang for tre gjennomganger. Versene gir rom for variasjoner, et parti i liten gruppe eller et formasjonsbytte; broen er et godt øyeblikk for en overraskelse eller en kontrast. Det engelske GCSE-pensumet i dans, utgitt av eksamensorganet AQA, gir disse formene navn: binær (AB), ternær (ABA), rondo, der en A-del kommer tilbake mellom ulike deler, eller narrativ når dansen forteller en historie.

Legg vekt på starten og slutten, de to øyeblikkene publikum husker. Rhône-arket krever en start og en slutt som er «gjenkjennelige, presise», og stiller tre spørsmål for hver: hvor kommer man inn (allerede på scenen eller fra kulissene), hvem (hele gruppen, små grupper, én etter én) og hvordan (de samme handlingene eller ulike handlinger, i samme tempo eller ikke). For slutten gjelder det samme: stillestående på scenen, samlet, på gulvet, eller ved at danserne går ut én etter én. En sluttpose som holdes tydelig, er bedre enn en uklar utgang.

En bevegelsesfrase er en rekke bevegelser som danner en enhet, ofte én eller to åttere. Begynn med et kort motiv som bærer idéen i dansen: en armbevegelse, et trinn, en spesiell vektoverføring. GCSE-pensumet fra AQA gjør dette til det første av koreografens grep, «motif and development»: et motiv, deretter utviklingen av det. For å finne bevegelsene dine kan du ta utgangspunkt i musikken (en aksent kaller på en skarp bevegelse, en lydflate på en sammenhengende bevegelse), et ord, et bilde eller en hverdagsbevegelse som du gir en ny vri, slik Rhône-arket foreslår.

Utvikle deretter motivet med komposisjonsgrep. Det pedagogiske nettstedet til skoleregionen Nantes (académie de Nantes) lister opp rundt tjue, blant dem gjentakelse (å gjenta en bevegelse flere ganger), inversjon (å danse frasen baklengs), kontrast (stort og lite, raskt og sakte), akkumulering (å legge til bevegelser eller fraser), transponering (den samme frasen på gulvet og stående), kaskade (en rekke handlinger fra én danser til den neste), unison (det samme samtidig) og kanon (en bevegelse som tas opp av andre dansere med jevne mellomrom). Ett og samme motiv på 8 slag gir dermed flere fraser uten at du finner opp ett eneste nytt trinn.

Hold deg til fraser gruppen din kan danse. En enkel koreografi gjentar mer enn den finner opp: to eller tre godt valgte fraser, gjentatt og variert, er ofte nok til et første nummer. Dans hver frase selv på musikken før du lærer den bort, tell den høyt og skriv den inn i tabellen, åtter for åtter. Hvis et parti ikke stemmer med tellingene, forenkle det med en gang: det er mye vanskeligere når hele gruppen har lært det.

Når frasene er skrevet, bestemmer du hvor hver danser danser dem. En formasjon er posisjonen til alle danserne i et gitt øyeblikk: en linje, to forskjøvne rekker, en V, en diagonal, en sirkel, små grupper. Bytt formasjon når musikken bytter del, ikke tilfeldig: et nytt vers, når refrenget kommer, eller broen er naturlige øyeblikk. Guiden om formasjoner i dans går gjennom de vanlige formene og hvordan du velger dem etter antall dansere.

Plasseringen gjør også koreografien lettere å lese. AQA-pensumet regner det å spille på antallet dansere blant koreografens grep, og skoleregionen Nantes regner økning og reduksjon av antall dansere blant sine: et refreng danset av hele gruppen i unison slår hardere etter et vers danset av tre. Plasser de sikreste danserne der blikket faller, i midten og foran, og forskyv rekkene slik at de i andre rekke synes mellom dem i første.

Hvert formasjonsbytte er en vei som skal telles, akkurat som et trinn. Gi det et bestemt antall slag, for eksempel én åtter, og en vei for hver danser, og unngå at to veier går gjennom samme sted samtidig. De enkleste forflytningene beholder rekkefølgen på danserne; de som blander den, krever mer øving. Noter på planen din, for hver formasjon, tellingen der den skal være på plass: det er dette holdepunktet som gjør at gruppen kommer frem samtidig.

Lær bort koreografien bit for bit. Danc’Art beskriver metoden til danseskolene: del opp i åttere, øv på den første til bevegelsene sitter naturlig, gå videre til den neste, og sett så de to sammen. Vis hver åtter først sakte og uten musikk, mens du teller, og deretter med musikk. Viser du vendt mot gruppen, gjør bevegelsene speilvendt og si det, ellers går en del av danserne til feil side. For at alle skal kunne se plassen sin hjemme, er det bedre å dele koreografien med dansegruppen enn å skrive av planene for hånd.

La danserne «markere», det vil si gjøre bevegelsene i det små, uten å hoppe eller presse, mens de lærer. En studie fra University of California, Santa Cruz, publisert i tidsskriftet Psychological Science og omtalt i magasinet Dance Informa, lot 38 viderekomne ballettelever lære to sekvenser, den ene øvd i full fart, den andre markert: dommerne ga bedre karakter til den som var blitt markert. Forfatterne tolker det som en lettelse av den mentale belastningen, ikke bare som en energisparing. Spar full intensitet til partiene som allerede sitter.

Før forestillingen kjører du alt fra start til slutt uten å stoppe. Det er gjennomkjøringen: i teatret definerer Wikipedia den som en øving som spilles uten avbrudd, i rekkefølge, uten publikum, og som brukes til å måle varigheten og justere koordineringen, og den «tyske» gjennomkjøringen (allemande på fransk) legger til plasseringene. Noter det som hakker, og puss deretter: ta opp igjen partiene der gruppen ikke er sammen, telling for telling, og sjekk at alle har samme armvinkel og samme blikk på samme slag. Avslutt på den virkelige scenen, for å justere avstandene.

Stancz er en koreografi-app som brukes til å forberede plasseringen av dansere: du setter dem på en scene i målestokk, setter formasjonene etter hverandre, og overgangene animeres på musikken din, i 2D-visning ovenfra, i 3D og fra salen. Den brukes i nettleseren på en datamaskin, PC eller Mac, uten installasjon, og som app for iPhone, iPad og Android, med samme konto. Den er gratis opptil 3 koreografier med 4 formasjoner hver, og over det finnes et betalt abonnement. Den har 19 ferdige formasjoner, ferdige former som tilpasser seg antallet dansere, og tar opptil 500 dansere per koreografi.

I metoden i denne guiden brukes appen til musikken, plasseringen og overføringen. Du importerer låten din, som MP3 eller WAV: lydbølgen blir tidsaksen. «Tapp inn tempoet (BPM)» måler BPM, og «Fest formasjonene til takten» tilpasser varighetene til slagene. Du lager én formasjon per del av musikken, gir den et navn («Vers 1», «Refreng») og drar i kanten for å gi den riktig varighet; under avspilling glir danserne fra én formasjon til den neste, og en for lang vei eller to dansere som krysser hverandre, ser du med en gang. For å gi koreografien videre deler du den med lesetilgang, også med gratisversjonen, og «Fremhev meg» fremhever hver danser sitt eget punkt.

Det Stancz ikke gjør, rett ut: appen skriver ikke trinnene for deg. Ingen kunstig intelligens finner opp koreografi her; bevegelsene, tellingene og frasene blir i tabellen din, i notatboka di og i kroppen din, og appen tar seg bare av rom og tid, altså hvem som står hvor, og når. Den eksporterer ikke til PDF, lar ikke flere redigere samtidig og håndterer ikke drift av en danseskole (påmelding, timeplan, betalinger).