Plassering av dansere på scenen: metode og markeringer

Før du plasserer noen, må du gi rommet navn. Sett fra tilskueren i salen er høyre side av scenen det franskmennene kaller côté cour, og venstre side côté jardin. For utøveren som står vendt mot publikum, er det omvendt: jardin er på danserens høyre side, cour på venstre. En vanlig fransk huskeregel hjelper: «J-C» som i Jésus-Christ, J (jardin) til venstre og C (cour) til høyre, i leseretningen sett fra salen.

Begrepene har en presis historisk opprinnelse. De kommer fra hvordan Salle des Machines i Tuileriespalasset i Paris var innredet på 1600-tallet. Fra kongens losje midt i salen vendte den ene siden mot palassets gårdsplass (côté cour, «gårdssiden») og den andre mot Tuileriehagen (côté jardin, «hagesiden»). Konvensjonen spredte seg siden til alle franskspråklige teatre, også der det ikke lenger finnes noen gårdsplass eller hage.

Så gjenstår de to andre holdepunktene, de for dybden. Forkanten er den delen av scenen som er nærmest tilskueren, den fremre delen; bakkanten er det motsatte, delen lengst fra publikum, markert av bakveggen eller bakteppet. Forkant, bakkant og de to sidene utgjør dermed scenens fire holdepunkter, som du kan se for deg som en rekke tilstøtende felt, et slags sjakkbrett. Merk også: kulissene (wings) er sonene på sidene utenfor scenen, skjult for publikum av tepper eller kulisseflater, og de brukes til inn- og utganger.

I dans tas scenerommet i bruk i tre dimensjoner: dybden (fra forkant til bakkant), bredden (fra høyre til venstre side) og nivåene (lavt, middels, høyt). Koreografens oppgave er nettopp å skrive dansernes former og forflytninger inn i dem. Å tenke i tre akser i stedet for flatt unngår fella «alle står på rad på samme sted» og gir publikum langt rikere muligheter til å lese scenen.

Det engelske ordforrådet overlapper delvis med disse holdepunktene, og det er nyttig å kjenne. Upstage er bakerst på scenen, lengst fra publikum; downstage er fremst, nærmest; stage left og stage right er venstre og høyre sett fra utøveren vendt mot publikum (salens venstre side, house left, svarer altså til stage right). Opprinnelsen til up/down er gamle skrå scener («raked»), der bakkanten faktisk lå høyere: å gå mot publikum var å gå ned, å gå bort fra det var å gå opp. Men vær obs: de franske ordene face/lointain og de engelske downstage/upstage beskriver den samme aksen forover-bakover, men de er likeverdige i bruk, ikke helt utskiftbare oversettelser, fordi ordene har ulik opprinnelse.

Ut fra disse aksene deler man ofte scenen i ni soner ved å krysse retningene forover/bakover (downstage, center, upstage) med sideretningene (left, center, right): downstage left, downstage center, downstage right, center left, center, center right, upstage left, upstage center, upstage right. Midten (center stage) regnes som det sterkeste spilleområdet og scenens naturlige blikkfang. Dette 3×3-rutenettet er en svært utbredt praktisk inndeling, mest hentet fra pedagogiske teaterressurser, snarere enn en universell norm: noen kilder bruker bare noen få hovedpunkter.

En koreografs grunnformasjoner er vannrette linjer, diagonale linjer, trekanter, sirkler og «clumps» (klynger eller grupper). De har ikke samme virkning: diagonaler som skrår bakover mot bakkanten, oppleves som mer dynamiske og flytende enn rette linjer, og de gir scenen mer dybde og flere lag. Den moderne tendensen går for øvrig i samme retning: bort fra enkle rette linjer, mot mer varierte og mer «rettferdige» formasjoner der flere dansere blir sett.

Lesbarheten avhenger direkte av siktlinjene. Når du forskyver rekkene (stagger), kan danserne bak skimtes i mellomrommene mellom dem foran. God plassering løfter også frem sterke dansere på ulike steder på scenen, ikke bare på første rad. Hvor hver enkelt står, avhenger dessuten av mer enn teknisk nivå: høyde, evne til å huske og sceneutstråling teller også. Danseren i downstage center trenger god hukommelse, trygghet til å lede og stor scenesans; den i upstage center er ofte den høyeste, som fortsatt synes helt bakerst.

Plasseringen av gruppen bearbeides også gjennom komposisjonsgrep. Unison, der alle danserne gjør det samme samtidig, gir kraft og fungerer som holdepunkt. I kanon tar andre dansere opp den samme bevegelsesfrasen med jevne mellomrom, for en virkning av ekko eller gjenklang. Forskyvning spiller på et uregelmessig eller tilfeldig intervall, og kaskaden lenker sammen en rekke innganger eller handlinger. Disse verktøyene strukturerer bruken av rommet like mye som bevegelsen.

Et enkelt holdepunkt for avstand: hver danser skal få plass i sin egen tenkte hulahopp-ring uten at ringene berører hverandre. Nok avstand til å unngå trengsel, men uten å miste helheten. For å ta med holdepunktene fra dansesalen til scenen anbefales det å markere plasseringene på gulvet med merker eller teip, både på øving og på scenen. Og bare legge inn plasseringer og avstander i koreografien som allerede sitter på øving.

Med de aller yngste danserne (under 7 år) er det lurt å begrense koreografien til to eller tre formasjoner og unngå diagonaler, som krever mer romforståelse og koordinasjon. Her bidrar enkel plassering direkte til at forestillingen lykkes. For å se og teste formasjonene på forhånd lar verktøy som Stancz deg plassere danserne og forhåndsvise en formasjon i 2D, i 3D og i Publikumsvisning.

Når plasseringen innebærer akrobatikk med flere personer, som i cheerleading, er rollene tydelig fordelt. Basene står for støtte og stabilitet: de løfter flyeren og holder flyeren i balanse. Flyeren (top) er personen øverst, som utfører hopp, skruer og luftelementer. Spotteren har ansvar for sikkerheten og er klar til å sikre og ta imot. Reglene for spotterens plassering er strenge: spotteren er et lagmedlem opplært i sikringsteknikk, står på konkurranseflaten, ved siden av eller bak stuntet, kan berøre basen av stuntet, holder ikke noe som kan hindre sikringen, plasserer ikke overkroppen under stuntet og er ikke en hovedstøtte for toppen; ved fall beskytter spotteren først hodet, nakken, ryggen og skuldrene. Prinsippene stemmer overens på tvers av kildene, men de nøyaktige kravene varierer med forbund og konkurransenivå: for offisielle regler, se reglementet til forbundet det gjelder.