Scenens sider: høyre og venstre forklart for dansere

På fransk navngis scenens sider fra salen. Côté cour er scenens høyre side sett fra publikum, côté jardin venstre side: det er definisjonen både i franske Wikipedia og i ordlisten til Le Cratère, nasjonalscenen i Alès. For en danser som står vendt mot publikum, er det altså omvendt i forhold til hendene: cour er på danserens venstre side, jardin på danserens høyre. Hele poenget med de to ordene er at de ikke endrer seg etter hvem som snakker, som babord og styrbord til sjøs: koreografen som sitter i salen og danseren på scenen peker på samme side. Scenearbeiderne har til og med kallenavn, «courriers» på cour-siden og «jardiniers» på jardin-siden.

Navnene kommer fra Comédie-Française. Fra 1770 spiller teatertruppen i Salle des Machines i Tuileries-palasset, som vender mot gårdsplassen ved Louvre (la cour) på den ene siden og mot Tuileries-hagen (le jardin) på den andre. Før dette sa man «dronningens side» og «kongens side», etter de kongelige losjene som sto rett overfor hverandre; disse navnene forsvinner med revolusjonen, etter terrorregimet, presiserer det pedagogiske heftet fra teatret Gabrielle Dorziat (Les Salmanazar, i Épernay). Tre franske huskeregler er i omløp. For publikum: initialene «J.-C.», som i Jésus-Christ: J for jardin til venstre, C for cour til høyre, når du ser på scenen. For utøveren vendt mot salen: «côté cour, côté cœur» (cour-siden er hjertesiden), siden hjertet sitter til venstre. Wikipedia legger til en tredje: jarDin inneholder en D, som droite, skuespillerens høyre.

Andre språk tar ikke alle utgangspunkt i samme ståsted. Engelsk navngir sidene fra utøveren: stage left er venstre side for utøveren som ser mot publikum, altså côté cour, og stage right er côté jardin; engelskmennene sier også prompt side om cour-siden, der suffløren sto. Japansk tar, som fransk, utgangspunkt i salen: 上手 (kamite) er høyre side sett fra publikum, altså cour, og 下手 (shimote) er jardin, ifølge ordlisten til det japanske forbundet for teaterteknikere. Tysk regner også fra salen, ifølge Wikipedia, i den grad at flere operahus har erstattet «venstre» og «høyre» med navn hentet fra nabolaget, som «Berlin» og «Charlottenburg» ved Staatsoper Unter den Linden. Det sirkulerer fortsatt ark på nettet som snur regelen: er du i tvil, gå tilbake til hjertet – cour er på hjertesiden når du ser mot publikum.

I dybden er forkanten (face) fremre del av scenen, den delen som er nærmest publikum, og bakkanten (lointain) den bakre, markert av bakveggen. Man «går ned» mot forkanten og «går opp» mot bakkanten: ordlisten til Le Cratère minner om at scenen tidligere skrånet, og heftet fra Les Salmanazar om at den noen ganger fortsatt heller svært lett mot salen for å gi bedre sikt. Forscenen, eller prosceniet, er delen foran scenerammen, og rampen er lysrekken langs denne fremre kanten – derav uttrykket «rampelyset». Engelsk beholder det samme bildet av skråningen: downstage mot publikum, upstage mot bakveggen.

Krysser du bredden (høyre, midten, venstre) med dybden (forkant, midten, bakkant), får du ni soner som alle forstår: forkant midt, midten av scenen, bakkant venstre sett fra salen (lointain jardin) og så videre. Den flerspråklige teaterordlisten til CBTIJ i Brasil oversetter for øvrig «downstage right» med face jardin og «upstage right» med lointain jardin. Engelskspråklige håndbøker bruker det samme rutenettet på 3 × 3 med sine forkortelser (DSL, DSC, DSR, CSL, CS, CSR, USL, USC, USR), alltid sett fra utøveren: deres downstage left er din forkant cour, altså forkant høyre sett fra salen. For en dansegruppe er disse ni navnene nesten alltid nok; deretter presiserer du i skritt eller meter, for eksempel «bakkant venstre sett fra salen, to meter fra sideteppet».

På sidene skjuler sideteppene – smale forhenger, ofte i svart fløyel – kulissene; heftet fra Les Salmanazar presiserer at de henger etter hverandre, på cour-siden og jardin-siden, for å gi rom for innganger og utganger. Scenen deles dermed i plan etter hverandre, fra forkanten mot bakkanten, og ordlisten til Le Cratère snakker om én lysstang (herse) per plan: å gå inn «i andre plan, på jardin-siden» (venstre sett fra salen) betyr en bestemt passasje mellom to sidetepper. Kulissene er området publikum ikke ser, bak sideteppene og bakveggen. Noter side og plan for hver danser, både for inngang og utgang: en danser som går ut på cour-siden og skal komme inn igjen på jardin-siden, trenger en vei bak scenen.

Ikke alle plasser er like mye verdt i publikums øyne. Den amerikanske regihåndboken til Alexander Dean og Lawrence Carra, Fundamentals of Play Directing, slik den er oppsummert i en lærebok for regissører, rangerer seks soner fra den sterkeste til den svakeste: forkant midt, så bakkant midt, forkant på utøverens høyre side, forkant på utøverens venstre side, bakkant på utøverens høyre og til slutt bakkant på utøverens venstre. Sett fra salen blir det: forkant midt, bakkant midt, forkant venstre, forkant høyre, bakkant venstre og bakkant høyre (på fransk face jardin, face cour, lointain jardin og lointain cour). Grunntanken er enkel: jo nærmere og mer sentralt en utøver står, desto mer trekker utøveren blikket. Det er ingen lov, men en komposisjonskonvensjon, og andre kilder motsier den delvis.

For dans skrev lysdesigneren Tom Skelton allerede i 1955, i Dance Magazine, at teatrets rutenett med seks soner var ubrukelig: en danser krysser flere soner i én enkelt bevegelsesfrase. Han rangerte heller baner: først midtaksen, fra bakkanten til forkanten, så diagonalen fra bakkant høyre til forkant venstre sett fra salen (fra lointain cour til face jardin), så den andre diagonalen, og deretter en sirkel på rundt 4,5 m i diameter i midten. Dansemateriellet fra skolemyndighetene i New South Wales anser tvert imot sonen bakerst på cour-siden (bakkant høyre sett fra salen), der bakveggen og siden møtes, for å være sterk. Heftet fra Les Salmanazar forteller til slutt om en fransk tradisjon: jardin skal være den «gode» siden, der helten kommer inn, og faren kommer fra cour.

For en gruppe brukes disse rangeringene først og fremst til å bestemme hvem som skal stå hvor. Solisten eller høydepunktet passer godt i forkant midt; en gruppe som skal være til stede uten å stjele oppmerksomheten, kan holde seg ved bakkanten; en diagonal gir bevegelse og dybde og lar deg krysse hele scenen på kort tid. Men alt avhenger av hvor tilskueren sitter. Det er rett og slett geometri: fra et sete langt ut på siden forsvinner en del av scenen nær denne siden bak scenerammen, og en danser ved bakkanten kan bli skjult av den som står foran. Sjekk derfor formasjonene dine fra flere plasser i salen, ikke bare fra midten.

Det franske teaterordforrådet har ingen fast nummerering av scenen: ordlistene som er lest for denne guiden, oppgir ingen, og hvert kompani lager sin egen. To utenlandske systemer er verdt å kjenne. I Japan har forkanten en 0 i midten, deretter 1, 2, 3 mot hver side, med 90 cm mellomrom, et halvt ken, det gamle japanske lengdemålet, ifølge salforvalteren Theatre Workshop. I USA beskriver en inspisient for musikaler samme idé, en tallrekke med 0 i midten og en markering for hver annen fot, altså rundt 61 cm. Velg et mellomrom, skriv det på planen din og behold det fra studio til scene.

Selve markeringene er små tapebiter som festes på gulvet. Gaffatape, mye brukt i scenekunst, kan rives for hånd og kan, hvis kvaliteten er god, fjernes uten å etterlate merker; på engelsk kalles markeringene spikes. Engelskspråklige Wikipedia beskriver vanlig praksis: et lite kryss for en utøvers plass, en L for et møbel eller et dekorelement, én farge per person eller element når markeringene blir mange, og selvlysende tape når man må finne plassen sin i mørket. Midten fortjener alltid sin markering: inspisienten som er nevnt ovenfor, setter en stor T i forkant midt, og en annen markering i det nøyaktige midtpunktet av scenen.

Sett så få markeringer som mulig: bare plassene som må være nøyaktige, der en danser må treffe et lys helt presist eller stå i riktig avstand fra en annen. En japansk ordliste for skuespillere minner om at selvlysende tape også synes fra salen, derfor er det lurt å bruke lite av den. Mange saler som tar imot dans, legger ut et svart dansegulv (den tekniske rideren til MC93 i Bobigny oppgir baner på 1,5 m): spør scenemesteren hvilken tape du kan feste på det, og fjern markeringene for ett stykke før du setter opp markeringene for det neste, eller bytt farge så du ikke blander to koreografier.

Den gylne regelen kan sies i én setning: ett system per dansegruppe, og ståstedet sagt i hver instruks. Bruker gruppen din cour og jardin, eller høyre og venstre sett fra salen, så unngå «høyre» og «venstre» uten ståsted; jobber den med numre, si «nummer 2 på cour-siden» heller enn «nummer 2 til høyre». Skriv det valgte systemet øverst på planen for hver formasjon, med en pil mot publikum, slik at en nykommer kan lese det uten forklaring. Og når en instruks kommer fra salen, for eksempel fra koreografen som sitter på første rad, minn om at cour og jardin er de samme for koreografen og for danserne: det er nettopp derfor man bruker dem.

I studio står speilet som regel i publikums sted: forkanten er på speilsiden, og cour forblir til venstre for danseren som ser mot speilet. Overfør scenens markeringer til øvingssalen, med samme midtpunkt og samme mellomrom, slik nettstedet for klassisk ballettpedagogikk Ballet Curriculum anbefaler: numre foran speilet i timene, de samme numrene langs scenekanten på forestillingsdagen. Planlegg også øvinger med ryggen mot speilet, for på scenen finnes det ikke noe speilbilde å rette seg etter; i magasinet Dance Informa husker en danser angsten ved disse øvingene rett før den tekniske uken. Og viser du en sekvens vendt mot gruppen, si det: da kommer bevegelsene dine speilvendt.

Gi deretter hver danser plassen sin, formasjon for formasjon: én plan per formasjon, med navnet eller nummeret til hver danser, er bedre enn en lang muntlig forklaring. Juster så alt på den virkelige scenen. Ordlisten til Le Cratère siterer uttrykket «on verra à la rampe» («vi ser det ved rampen»), altså når man øver på scenen: avstandene endrer seg, og inngangene havner ikke alltid der man ventet. Den «tyske» gjennomkjøringen (allemande på fransk), som ifølge Wikipedia legger plasseringene til, er et godt tidspunkt for å sette de siste markeringene. Sett deg til slutt i salen, i midten og så på sidene, for å sjekke at ingen er skjult.

Stancz er en koreografi-app som brukes til å forberede plasseringen av dansere: du setter dem på en scene i målestokk, setter formasjonene etter hverandre, og overgangene animeres på musikken din, i 2D-visning ovenfra, i 3D og fra salen. Den brukes i nettleseren på en datamaskin, PC eller Mac, uten installasjon, og som app for iPhone, iPad og Android, med samme konto. Den er gratis opptil 3 koreografier med 4 formasjoner hver, og over det finnes et betalt abonnement. Den har 19 ferdige formasjoner, ferdige former som tilpasser seg antallet dansere, og tar opptil 500 dansere per koreografi.

2D-visningen tegner scenen i de virkelige målene, i meter: 10 × 6 m som standard, vist som «SCENE · 10,00×6,00 m». Linjaler går langs toppen og venstre side, med et tall for hver meter og en strek for hver 50 cm, fra 0 i venstre hjørne; to stiplede midtlinjer, alltid synlige, krysser hverandre i midten. FORKANT står under den fremre kanten, nederst på planen, på publikumssiden, og BAKKANT over den bakre kanten; du kan vise «Rutenett», slå på «Fest til rutenett» og vise dansernes numre. Planen skriver verken høyre eller venstre: med publikum nederst er høyre side av planen høyre side sett fra salen, altså cour, det engelskspråklige kaller stage left. På en scene på 10 m havner dermed 7-tallet på linjalen øverst 2 m fra midten, på cour-siden.

Publikumsvisning svarer på spørsmålet man stiller seg fra salen. Under «Plassen din» velger du en navngitt plass («Parkett, midten», «1. rad», «1. rad, høyre side», «Venstre side», «Høyre side», «Jury», «Balkong», «Kamera») eller trykker på et sete i «Salkart», som viser venstre og høyre; kameraet flytter seg dit og rammer inn dansegruppen, og visningen forteller hvem som er skjult og bak hvem, eller at alle er synlige fra denne plassen. 3D-visningen viser den samme formasjonen i volum. Å dele en koreografi med lesetilgang er gratis: hver danser kan se den, og «Fremhev meg» fremhever danserens egen figur. Begrensningene, rett ut: ingen PDF-eksport, ingen redigering med flere samtidig, og ingen drift av danseskoler.