Tegning av scene: lag en sceneplan for danseforestilling

En sceneplan (på engelsk «stage plot») er en skisse av scenen sett ovenfra, i fugleperspektiv. Den viser hvor hver utøver står, dekorelementene og utstyret. På lyd- og lyssiden viser den også plasseringen av monitorer (wedges), mikrofoner, DI-bokser og strømuttak. For en danseforestilling er hovedbruken fortsatt plasseringen av utøverne, dekoren og lysplanen: det detaljerte lydordforrådet gjelder mest konserter og rytmisk musikk.

Den må skilles fra et beslektet dokument: «input list», som kobler inngangene til kanalene på miksebordet og fungerer som guide for patchingen. De to utfyller hverandre, men er forskjellige: input list styrer miksebordet, sceneplanen styrer den fysiske organiseringen av scenen.

Scenekunsten bruker også to andre tegninger som utfyller hverandre. Plantegningen (plan de masse) er et bilde ovenfra som tar med scenen, kulissene, salen, gangbroene, trekkstengene og det flyttbare utstyret, med forkantlinjen og scenens midtakse. Snittegningen (plan de coupe) er et bilde fra siden av salen, scenetårnet, underscenen og trekkstengene. Sammen gir de en fullstendig lesning av rommet.

Scenens fire hovedretninger er forkanten, bakkanten, høyre side og venstre side (på fransk face, lointain, cour og jardin). Forkanten er fremre del av scenen, nærmest publikum; bakkanten er bakre del, lengst fra publikum, markert av bakveggen, motsatt forkanten. Disse to aksene strukturerer all lesning av en plassering.

Den klassiske nybegynnerfellen gjelder cour og jardin, som ALLTID defineres fra publikums ståsted, aldri fra utøverens. Côté cour er scenens høyre side sett fra salen (altså til venstre for utøveren som står vendt mot publikum); côté jardin er venstre side sett fra salen (altså til høyre for utøveren). Fransk huskeregel: «J.-C.» som i Jésus-Christ, J for jardin til venstre og C for cour til høyre, sett fra salen. Variant for utøverne: «côté cour, côté cœur» (hjertet sitter på skuespillerens venstre side, altså er cour til venstre for skuespilleren). Begrepene kommer fra en tradisjon: de dukker opp da Comédie-Française holdt til i Salle des Machines i Tuileries-palasset, rundt 1770, med den ene siden mot gårdsplassen ved Louvre (la cour) og den andre mot Tuileries-hagen (le jardin); tidligere sa man «kongens side» og «dronningens side», betegnelser som ble forlatt etter revolusjonen.

Jobber du med engelskspråklige referanser, må du passe på at ståstedet skifter. På engelsk defineres stage left og stage right fra utøveren vendt mot publikum (stage left = utøverens venstre), altså omvendt for den som ser fra salen. Upstage betyr mot bakkanten, downstage mot forkanten; denne terminologien kommer fra gamle skrånende scener (raked stage) som hellet ned mot publikum, der det å gå «upstage» betydde å gå fysisk oppover mot bakveggen. Center stage er det sentrale spilleområdet, det mest synlige.

En sceneplan må ha en målestokk. I fransktalende scenekunst er 1:50 den mest siterte (1 cm på planen = 50 cm i virkeligheten); 1:100 (1 cm = 1 m) brukes også, med arbeidsmålestokker fra 1:20 til 1:125. Innen lydteknikk og rytmisk musikk oppgir engelskspråklige kilder heller 1/4 tomme per fot. Målestokken er altså en konvensjon du velger og angir tydelig, ikke én fast regel.

Stegene for å lage planen: 1) samle informasjonen (scenens størrelse og form, faste elementer som dører og søyler); 2) fastsett målestokken; 3) tegn omrisset av scenen og de faste elementene, på millimeterpapir eller i et program; 4) plasser hvert element med symboler og fargekoder; 5) legg til en tegnforklaring og en kontaktlinje (navn, telefon eller e-post, dato og versjon). Blant verktøyene som nevnes, er Vectorworks, SketchUp, AutoCAD og egne nettbaserte generatorer. Stancz, et nettbasert verktøy for å plassere og visualisere formasjoner i 2D, 3D og Publikumsvisning, kan også brukes til å utforme og dele plasseringer av utøvere.

Planen i målestokk har svært konkrete bruksområder i praksis: å overføre lysriggen målt på planen, fordele sideteppene, tegne siktgrensene og innsynslinjene, beregne høyden på soffittene og spredningsvinklene for lyden. Papirplanen er fortsatt uunnværlig for å måle og merke direkte på gulvet. For å plassere rammen: scenerammen (portalen) er det faste elementet som rammer inn åpningen mellom salen og scenen, med forscenegulvet ved foten; det er denne åpningen jernteppet kan stenge. Bak den regulerer den bevegelige rammen (manteau d’Arlequin på fransk) bredden og høyden på åpningen etter dekorens mål.

Arbeidsflyten for overleveringen er kodifisert. Spillestedet leverer snittegningen og plantegningen av scenen, som en del av sin tekniske rider; kompaniet tegner inn sin plassering av dekor og lys på dem. Samlet blir disse dokumentene «omdreiningspunktet, det uunnværlige elementet for de tekniske teamene på stedet». Sceneplanen er altså ikke et isolert dokument: den inngår i en utveksling mellom spillestedet og kompaniet.

Teknisk sjef bruker den tekniske rideren (spillestedets pluss kompaniets) til å fastsette mottaksforholdene og føre tilsyn med monteringen og spilleperioden. Spillestedets rider oppgir scenens mål, typene trekkstenger, maks belastning på heisene, publikumskapasiteten og utstyrsparken; kompaniet oppgir sine behov for lys, lyd, personale og dekor (motorer, bardunering osv.). På lyssiden angir lysplanen type, posisjon, retning, innstilling og farge for lyskasterne, og kjøreplanen lister kronologisk opp startsignalene («tops») og effektene som skal utføres under forestillingen.

Den tekniske rideren må angi minimumsmålene for scenen og maskineriet som kreves (får dekoren plass? passer scenen?), gi en beskrivelse og et bilde av sceneelementene og oppgi kompaniets tekniske kontaktpersoner med kontaktinformasjon. Den er kontraktsfestet: enhver utelatelse får økonomiske følger for produsenten. Den gylne regelen som kildene formulerer: hold deg til det vesentlige for å bli forstått.