Lære koreografi til hele gruppen: del og øv

Den mest tilgjengelige metoden for å lære bort en koreografi uten at noe går tapt, er å kombinere et skriftlig dokument med en innfilmet referansevideo. I praksis skriver du ned hver åtter (blokk på 8 slag) med en kort beskrivelse av hovedbevegelsen, retningen og nivået (høyt, middels eller gulv). Videoen er en visuell støtte som rydder bort uklarhetene som teksten alene aldri dekker helt.

Kombinasjonen tekst og video fungerer fordi den forener to registre: notatene fastholder intensjonen og strukturen (rekkefølgen på åtterne, retningene, nivåene), mens opptaket viser den virkelige bevegelsen, utstrekningen og dynamikken. For en dansegruppe er formatet lett å dele: hver danser kan se videoen så mange ganger som nødvendig og slå opp i notatene for å finne igjen rekkefølgen på sekvensene.

For å strukturere notatene er det nyttig å ta utgangspunkt i de romlige komponentene i en koreografi: nivåene (høyt, middels, lavt), banene på gulvet (rette linjer, diagonaler, sikksakk, spiraler, kurver) og formene gruppen samler seg i (linje, kolonne, diagonal, geometriske former som kvadrat eller trekant). Når du navngir disse elementene tydelig åtter for åtter, blir overføringen mye mer pålitelig.

For å dele plasseringer uten forvirring må hele dansegruppen bruke det samme sceneordforrådet. I Frankrike snakker man om côté cour og côté jardin. Côté cour er scenens høyre side slik publikum ser den; côté jardin er venstre side. Den klassiske franske huskeregelen er å knytte initialene til Jésus-Christ (J.C.) til tegningen av scenen: J (jardin) til venstre, C (cour) til høyre.

Dybden beskrives med forkant og bakkant (face og lointain på fransk). Forkanten er fremre del av scenen, den delen som er nærmest publikum; bakkanten, markert av bakveggen, er stedet lengst unna. Fordi scenen tidligere skrånet, har man beholdt vanen med å si «gå ned» for å gå fra bakkanten mot forkanten, og «gå opp» for å gå fra forkanten mot bakkanten. Scenerommet (plateau på fransk) er et større område enn selve scenen, fordi det også omfatter kulissene og underscenen.

Vær obs hvis du jobber med engelskspråklige referanser: logikken i ståstedet snus. På engelsk betyr «downstage» å gå nærmere publikum og «upstage» å gå bort fra det (en arv fra skrånende scener, «rake»). Viktigst: «stage left» og «stage right» defineres fra utøveren vendt mot publikum: «stage right» er altså utøverens høyre, det vil si tilskuerens venstre. «Côté cour» (publikums høyre) og «stage right» (danserens høyre) er dermed regnet fra motsatte ståsteder og ligger på hver sin side av scenen: det er lurt å presisere for å unngå misforståelser. En stor scene deles ofte inn i ni soner ved å krysse de fire retningene (upstage/downstage, stage left/right).

Utover hjelpemidlene husker danserne plasseringene sine ved å forstå rollen sin og støtte seg på hverandre. For å plassere deg godt i en gruppe må du kjenne rollen din (solist, bærende i formasjonen eller utfyllende), observere de andres bevegelser for å forutse rytmen og plassen som trengs, og slik unngå kollisjoner. Å plassere seg strategisk i hjørnene og bruke diagonalene skaper visuelt mer interessante linjer og reduserer samtidig risikoen for å skjule de andre danserne for publikum.

Koordineringen på scenen går også gjennom ikke-verbal kommunikasjon: et blikk, et smil eller en liten håndbevegelse er ofte nok til å holde seg synkronisert. Etter hver øving er det nyttig å be partnerne om tilbakemelding på posisjonering og synkronisering. Når det gjelder øvingspraksis, er det en god vane å merke holdepunktene og plasseringene på gulvet for å forankre den romlige hukommelsen, tilpasset stedet.

Ordforrådet for komposisjonsgrep hjelper også gruppen å huske i fellesskap, fordi det setter navn på forholdet mellom danserne i hvert øyeblikk. Unison betyr å gjøre det samme samtidig i samme retning (ikke bare å «gjøre noe sammen»). Kanon tar opp den samme bevegelsen i flere dansere, men forskjøvet, gjentatt med jevne mellomrom. Akkumulering legger til bevegelser etter hverandre og starter alltid fra samme utgangspunkt («hviskeleken med bevegelser»). I tillegg kommer relasjoner som speil, kaskade, dialog, kontakt eller løft, og grupperingene (duo, trio, kvartett). Et nettbasert verktøy som Stancz lar deg plassere og visualisere disse formasjonene i 2D, i 3D og i Publikumsvisning, noe som hjelper deg å forberede og dele posisjonene før øvingen.

For å arkivere et verk på lang sikt finnes det en spesialisert kunnskap: bevegelsesnotasjon (også kalt dansenotasjon). Det er en symbolsk fremstilling av bevegelsen og formen i menneskelig dans, som bruker grafiske symboler, figurer, tegnede baner, tallsystemer eller notasjon med bokstaver og ord. Den brukes særlig til å registrere og sette opp igjen (restaging) koreografiske verk; i 1948 ble Hanya Holm den første Broadway-koreografen som fikk sine dansepartiturer beskyttet av opphavsrett, for Kiss Me, Kate.

De to mest utbredte systemene i vestlig kultur er Labanotation og Benesh Movement Notation. Systemet Labanotation (også kalt Kinetography Laban) ble skapt av den østerriksk-ungarske koreografen Rudolf von Laban (1879–1958) på 1920-tallet og er fortsatt foretrukket av dem som jobber med ikke-klassisk dans. Benesh Movement Notation ble skapt i 1955 av Rudolf og Joan Benesh; undervisningen i systemet startet i 1956 ved Royal Academy of Dancing, og det brukes i ballettpartiturer verden over, mens Labanotation heller brukes for ikke-klassisk dans.

Et viktig forbehold: dansenotasjon er ekspertkunnskap (koreologenes fag), ikke et verktøy for folk flest. Mange systemer er dessuten spesialisert for én bestemt stil og beskriver ikke andre dansetyper effektivt, noe som begrenser den universelle bruken. For en amatørgruppe er det derfor bedre å støtte seg på video og enkle notater i hverdagen, og ha notasjonen i bakhodet som en profesjonell metode for bevaring.