Verktøy for dansepedagoger: timer, oppvisning, plassering

En dansetime følger en klassisk, progressiv struktur: en åpning/oppvarming som markerer overgangen til «dansemodus», teknisk arbeid, kreativ utforsking, deretter senter/kombinasjon som setter sammen teknikkene fra timen, og til slutt nedtrapping (cool-down). Hver time tjener på å starte med et tydelig læringsmål: en bestemt ferdighet eller et bestemt begrep elevene skal mestre ved slutten av timen, enten det er en teknikk som grand jeté eller et bredere begrep som musikalitet eller romforståelse.

For å bygge opp planen er en metode i sju steg mye brukt: fastsett stil og nivå (og tilpass ordforrådet til alderen), definer læringsmålet, tilpass til ulike læringsstiler (gjør det til lek for små barn), strukturer forløpet (oppvarming, teknikk, senter/kombinasjon, nedtrapping), bryt ned bevegelsene, dokumenter planen skriftlig, og sjekk til slutt utstyret. Når planen er skrevet ned (på PC, i en notatbok eller på mobilen), kan du slå opp i den underveis, og en sjekkliste for utstyr (musikk, adaptere, barrer, matter) hindrer ubehagelige overraskelser.

For å få elevene til å huske en bevegelse, gi dem først en enkel bevegelse og legg gradvis til elementene i akronymet BASTE: Body (kroppen), Action (bevegelser på stedet og forflytninger), Space (rommet: nivå, retning, bane, relasjoner mellom dansere), Time (tiden: å danse før/etter/i unison eller i kontrast) og Energy (bevegelseskvaliteten, langsom eller eksplosiv). Denne nedbrytingen fra det enkle til det komplekse hjelper elevene å huske både bevegelsen og informasjonen bedre.

Oppvarmingen skal øke kroppstemperaturen, vekke muskler, leddbånd og sener slik at de beveger seg med kraft og elastisitet, forebygge strekkskader i musklene og belastning i leddene, og forberede danserne mentalt på koreografiene. Et enkelt første steg er å bevege alle leddene rolig, fra hodet til tærne: nakke, skuldre, håndledd, fingre, hofter, knær, ankler.

En typisk struktur går fra smøring av leddene (langsomme, kontrollerte rotasjoner av hofter, skuldre og nakke, rundt 2 til 5 min) til dynamisk mobilitet tilpasset dans og deretter muskelaktivering, totalt omtrent 5 til 15 minutter avhengig av hvor oppvarmet kroppen er. Varighetene er veiledende størrelsesordener: poenget er å vekke kroppen uten å slite den ut, og man skal fortsatt kunne snakke under innsatsen.

Å tilpasse timen til nivået starter med ordforrådet og stilen du velger: du lærer ikke bort den samme bevegelsen på samme måte til små barn og til en viderekommen gruppe. Når du tenker læringsmål per gruppe og bryter ned bevegelsene deretter, kan alle utvikle seg, samtidig som timen har en felles ramme (oppvarming, teknikk, senter, nedtrapping).

For å forberede en koreografi anbefales det å starte med sluttmålet og jobbe baklengs (reverse planning), deretter identifisere muskelgruppene som brukes før du utfører hele bevegelsen, og gradvis bygge mot den endelige kombinasjonen. Når det gjelder komposisjon for grupper, er grunnverktøyene unison (alle danserne utfører de samme bevegelsene samtidig, for visuell kraft) og kanon (det samme motivet tatt opp med forskjøvne starter i tid, som når en sang synges i kanon).

Kanon finnes i flere varianter, avhengig av hvordan startene følger etter hverandre: en sekvensiell kanon, der danserne tar opp motivet etter tur med jevne mellomrom; en overlappende kanon, der hver danser begynner før den forrige er ferdig; eller fraser lagt oppå hverandre for en tettere effekt. Navnene på variantene er en vanlig pedagogisk konvensjon snarere enn én fast norm; kanon krever i alle fall følsom timing og bevissthet om de andre, og du kan gjøre den mer kompleks ved å spille på intervallet (timing og avstand mellom danserne).

Romlig design omfatter formasjonene: koreografen jobber med baner (pathways), formasjoner og nivåer (levels) for å skape tekstur og visuell slagkraft, særlig i gruppe eller duo. I tillegg kommer vinkler for dybde, symmetri (lik fordeling på begge sider) mot asymmetri, og fokus, det sentrale oppmerksomhetspunktet i rommet. For å stimulere skaperevnen kan du la elevene, i trioer eller kvartetter, lage korte dansestudier gjennom veiledet eller strukturert improvisasjon ut fra stimuli (poesi, fotografier, former, teksturer). Et nettbasert verktøy som Stancz lar deg plassere og visualisere formasjonene i 2D, 3D og Publikumsvisning.

For å gi plasseringer uten tvetydighet unngår du et nakent «venstre/høyre», som endrer seg etter hvilken vei den som snakker vender, og bruker scenens holdepunkter i stedet. Sett fra salen (publikums side) kaller fransk teater høyre side av scenen côté cour og venstre side côté jardin. Franske dansere har flere huskeregler: initialene «J.-C.» (som Jésus-Christ) leses fra venstre mot høyre, altså jardin til venstre og cour til høyre når du ser scenen fra salen; fra skuespillerens side «côté cour, côté cœur», fordi hjertet sitter til venstre; og for skuespilleren har «jardin» en D som i «droite» (høyre), mens «cour» ikke har det.

Pass på ståstedet: cour/jardin er definert fra salen (cour = høyre, jardin = venstre), men sett fra utøveren på scenen er det omvendt. Si alltid hvilket ståsted du bruker når du gir en plassering. For dybden betegner forkanten den delen av scenen som er nærmest tilskueren (på fransk face), og bakkanten den bakre delen (lointain), motsatt forkanten. Scenegulvet er tenkt som en rekke tilstøtende felt som danner et rutenett som er lesbart for både artister og teknikere, og det gjør det til et naturlig holdepunkt for plasseringer.

Terminologien oppsto ved Comédie-Française rundt 1770, da teatertruppen holdt til i Salle des Machines i Tuileriespalasset, som på den ene siden vendte mot gårdsplassen ved Louvre (cour) og på den andre mot Tuileriehagen (jardin); de gamle betegnelsene «kongens side» og «dronningens side» ble byttet ut etter revolusjonen. Et felles holdepunkt og en felles visning (for eksempel formasjonene visualisert i 2D, 3D eller Publikumsvisning i Stancz) gjør det lettere å gi plasseringene videre til elevene.