Dans for grupper: slik organiserer du bevegelsene

Komposisjonsgrepene brukes til å sortere, organisere, sette sammen og strukturere dansematerialet: de lar deg spille på kontraster, forsterke følelser eller overraske tilskueren. De gir verket en gjenkjennelig arkitektur som kan gjentas, og involverer alle dansens bestanddeler: kroppen, tiden, rommet, energien og de andre. Det er dette siste punktet – forholdet til de andre – som skiller komposisjon for grupper fra annen komposisjon.

Det enkleste grepet er unison: alle danserne utfører de samme bevegelsene samtidig. Det er et av repertoarets grunnleggende grep, og det skaper en følelse av enhet, harmoni og gruppeidentitet; brukt bevisst gjør det fellesskapet umiddelbart lesbart og gir et øyeblikk slagkraft. I motsatt ende består kontrapunkt i at minst to ulike bevegelsessekvenser utføres samtidig av forskjellige dansere eller undergrupper, for eksempel en solo mens resten av gruppen danser en annen sekvens. Mellom de to setter kontrasten sekvenser med motsatte elementer (størrelse, energi, retning) ved siden av hverandre, for eksempel langsomme og holdte bevegelser ved siden av plutselige og eksplosive handlinger, slik at det oppstår et brudd eller en dissonans.

Flere grep spiller på forskyvning i tid. Kanon lar alle utøverne ta opp den samme bevegelsessekvensen, men med forskjøvne starter: det er dansens motstykke til den musikalske kanon (den samme frasen tatt opp med forskjøvne startpunkter). Kaskaden, eller suksesjonen, lar danserne utføre den samme bevegelsen etter tur, slik at det oppstår en bølgeeffekt som «bølgen» på en stadiontribune – ordlisten Récit ARTS skiller den for øvrig uttrykkelig fra kanon. Veksling lar bevegelsene til én person eller gruppe svare på en annens etter tur, og spørsmål/svar fører logikken videre mot en dialogform, som en lek der to dansere (eller grupper) bytter på frasene sine.

Utover de grunnleggende grepene finnes flere verktøy som beriker oppbyggingen av helheten. Akkumulering har to former: akkumulering av bevegelser (A, så AB, så ABC …) eller akkumulering av dansere (utøvere legges til gradvis). Slipp og ta igjen lar dansere midlertidig forlate unisonen før de går tilbake til gruppen – en enkel måte å skape relieff på uten å bryte helheten.

Speil betyr å gjøre det samme samtidig, ansikt til ansikt, to eller flere: danserne utfører frasen sin vendt mot hverandre, samtidig og uten forskyvning. Ikke bland det med speilet i dansesalen (glasset du øver foran): her betegner «speil» et forhold mellom dansere, ikke en gjenstand. Gjentakelse av en bevegelse eller en sekvens skaper på sin side ettertrykk, en hypnotisk effekt eller metning.

Selve bevegelsene kan også forvandles. Variasjon tar opp bevegelser og endrer bestanddelene deres (størrelse, tempo, energi …). Retrograd utfører en frase baklengs ved å snu rekkefølgen på handlingene. Til slutt er motivet (motif and development) en bevegelse eller en kort sekvens som går igjen og symboliserer en sentral idé eller et tema, og som koreografen utvikler og forvandler gjennom verket – en rød tråd som hjelper tilskueren å orientere seg. Et praktisk poeng: terminologien er ikke helt standardisert. Den franske tradisjonen (kroppsøvingsfaget EPS, ordlisten Récit ARTS) snakker om unison, kanon, kaskade, speil, spørsmål-svar og kontrapunkt, mens den engelskspråklige tradisjonen (GCSE-pensumet) bruker begrepene unison, canon, contrast, motif, retrograde og formasjoner. Det er bedre å holde seg generell enn å påtvinge én nomenklatur.

Å organisere forflytningene i gruppen handler først om å tenke formasjoner, altså hvordan danserne og undergruppene bruker scenerommet. Du kan sette sammen undergrupper som solo, duo, trio eller kvartett, og ordne helheten i sirkel, kolonne, linje, kvadrat, diagonal eller prosesjon. Det er denne organiseringen av rommet, kombinert med relasjonene mellom danserne, som beriker verket – mye mer enn den tekniske vanskelighetsgraden i trinnene hver for seg.

For å plassere formasjonene trengs et felles ordforråd for scenen. Forkanten er scenekanten mot publikum («man går ned mot forkanten»); bakkanten er bakerst på scenen («man går opp mot bakkanten»): de to er motsatte. I bredden kaller fransk teater høyre side av scenen sett fra tilskueren côté cour og venstre side côté jardin – retningen er gitt fra publikums ståsted og er altså speilvendt i forhold til danserens venstre og høyre. Cour, jardin, face (forkant) og lointain (bakkant) er teaterets fire himmelretninger på fransk; navnene cour/jardin kommer fra skuespillernes plassering i Tuileriespalasset, der den kongelige losjen ga sidene navn. Viktig forsiktighetsregel: angi alltid ståstedet. På engelsk kommer downstage (mot publikum, = forkant) og upstage (mot bakveggen, = bakkant) fra skrå scener, og stage left / stage right er definert fra skuespilleren som står vendt mot publikum – altså også speilvendt i forhold til tilskueren. Å skrive «til venstre» uten å si fra hvilken side, er en klassisk feilkilde.

Lesbarheten i helheten bearbeides også gjennom visuelt hierarki. Du kan dele scenen inn som et rutenett på tre soner i bredden og tre i dybden, altså ni posisjoner (downstage left/center/right, center left/center/right, upstage left/center/right). Danserne i downstage og i midten er de mest synlige og trekker mest oppmerksomhet: der plasserer du det du vil fremheve. Et nettbasert verktøy som Stancz lar deg plassere og visualisere disse formasjonene i 2D, i 3D og i Publikumsvisning, slik at du på forhånd sjekker hva publikum faktisk vil se.

Når en gruppekoreografi har løft, blir fordelingen av roller like mye et spørsmål om sikkerhet som om estetikk. Cheerleading gir et strukturert eksempel: i et stunt løfter, holder, kaster og tar basene imot flyeren og sørger for stabiliteten (i et stunt med to baser støtter hver base én av flyerens føtter); flyeren, eller toppen, utfører elementene i høyden; og spotteren sørger for sikkerheten.

Spotterens rolle er presist definert i reglementet til forbundet USASF: det er personen som først og fremst har ansvar for å forebygge skader ved å beskytte hode, nakke, rygg og skuldre hos toppen (top person) under et stunt, en pyramide eller et kast (toss). Spotteren må være medlem av laget og opplært i spotting-teknikk. I praksis står spotteren vanligvis ved siden av eller bak stuntet, på konkurranseflaten, uten overkroppen under stuntet, og må kunne berøre basen spotteren passer på – én og samme person kan ikke være både base og påkrevd spotter.

Disse prinsippene illustrerer rollene og sikkerhetskulturen ved løft i gruppe, men USASF-reglementet gjelder spesifikt cheerleading: det kan ikke overføres direkte til klassisk ballett eller samtidsdans på scenen og må ikke tas for en universell norm. Til alt arbeid med løft bør du støtte deg på et forbund eller en kvalifisert instruktør heller enn på råd du har funnet på nettet. Til sammenligning formaliserer også andre lagdisipliner kunsten å opptre i gruppe: i twirling er lagkonkurransen (Team Twirl) ment å vise styrken i fellesskapet, der teknisk presisjon og koreografisk kreativitet forenes i en harmonisk fremføring; i Frankrike er disiplinen organisert under forbundet FFSTB.